Anna-Eva var født i Stockholm. Faren var offiser og moren, Edvardine Magdalena Margrete kalt «Bao» var fra Lofthus i Hardanger. Bare noen uker eller måneder gammel ble foreldrene til Anna-Eva skilt og Bao tok barnet med seg til sin hjembygd Lofthus. Der overlot hun det da to år gamle barnet til sin søster Hilda, som drev farsgården Helland i Lofthus og reiste til USA for å fullføre sin utdannelse som Mensendick-lærerinne.
Deretter fikk hun jobb i England. Anna-Eva vokste opp i Hardanger hos tantene Hilda og Inger, som var lærerinne i Bergen, og senere hos en tredje tante, som var gift i i Fredrikstad. Onkelen der, Tønnesen, foreslo at Anna-Eva burde få seg en kunstutdannelse. Hun hadde alltid vært interessert i å tegne og male. Der finnes flere morsomme akvareller fra Lofthus. Sørfjorden med Folgefonnen og kirken på tangen. Hun gikk på Statens Kunsthåndverksskole og Statens Kunstakademi. I 1929, 20 år gammel, dro Anna- Eva til Paris og traff på en tysk maler, Hans Hartung, som hun giftet seg med og ble tysk statsborger. De var lut fattige. I 30-årene var det nærmest umulig å få penger ut fra Tyskland. Han prøvde å slå igjennom som avant-garde-kunstner og hun tegnet og malte karikaturer som hun sendte inn til Aftenposten for å tjene litt. De bodde sammen med Bao i en leilighet hun leide i Paris. Det var en vanskelig tid, og de flyttet noen år til Spania, hvor det var billigere å leve.
De fikk låne noen penger av tante Hilda og bygget seg et hus på Menorca, Casa Tirant, kanskje de to lykkeligste år av deres første tid sammen. Men de ble trakasert av Francos politi som mistenkelige personer, og flyttet tilbake til Paris, og til Bao, som hadde leiet en leilighet der. Krigen kom til Europa og de ble skilt i 1939, hvorpå Anna-Eva flyttet tilbake til Norge og Lofthus og ble boende der under hele krigen. Hun var mye syk og ble pleiet av moren Bao. Hun fikk utgitt en liten bok, Turid i Middelhavet, som fikk en viss suksess, med hennes egne tegninger, og hun tjente på den, slik at hun kunne betale tilbake gjelden til tante Hilda. Anna-Eva fikk tilbake sitt norske statsborgerskap. Det var ikke enkelt å være skilt fra en tysker Norge da, så hun måtte skjule seg. (Jeg bodde selv mange somre i Lofthus og husker godt bungalowen de bodde i ovenfor det gamle hotellet. BM)
Hans Hartung gikk inn i fremedlegionen, ble såret og mistet et ben. Deretter gikk han inn i den franske motstandsbevegelsen, mot sine egne landsmenn, nazistene. Han ble fransk statsborger i 1946 og senere kommandant av Æreslegionen. Anna-Eva og Hans ble da freden kom, gift på hver sin kant, men mindre vellykket. De korresponderte sporadisk via den franske maleren Pierre Soulages.
Hun traff igjen Hans Hartung i Paris, og de ble gift for annen gang i 1957. Hans hadde endelig slått igjennom som kunstner og tjente mye penger og de kjøpte en stor eiendom i Antibes, hvor de bygget hus og fikk to atelier. Senere fikk de først en norsk dame, Marie Anderaa, til hjelp, senere en til som sekretærer, hjelp med utstillinger etc. De fikk 15 lykkelige år sammen og Anna-Eva hadde utviklet en egenartet forenklet form for vakre landskapsmalerier, delvis med norske navn, som fjord, fjell, bre, chateaux-fjord etc. og med innlagte gull og sølvfolier. De ble meget populære og hun også tjente godt både på malerier og grafikk. Hun ga en stor samling grafiske blad til Nasjonalgalleriet og hadde store utstillinger bl.a. på Høvikodden. I dag er også hun innkjøpt til mange store museer og samlinger, og er kanskje en av de få norske kunstnere som er viden kjent, i tillegg til Edvard Munchl. Anna- ble tildelt en fransk orden L’Odre de Merite, og ble senere valgt inn i det franske Academiet i 1984. En stor ære. Hun døde i 1987 og Hans to år senere. Deres asker ble, etter deres ønsker, spredt i Middelhavet.
